1.mos.11.31
Men da de kom så langt som til Karan, bosatte de seg der.
Abram, hadde fått kall fra Gud til å forlate landet og folket og sin fars hus til det landet jeg vil vise deg. Kanaan var landet Gud hadde for Abram.
Men som vi leste her slo de seg ned i Karan, vel, det ligner på Kana’an, men det var ikke det som Gud hadde tenkt. Jeg vil med dette si til dere som har stanset opp i «Karan» Gud har et annet land som han har tenkt for deg.
Det var på en måte tragisk at Abrams far måtte dø, før Abram på nytt igjen kunne høre Guds røst. Tror det er mennesker som ikke kommer videre før noe av omstendighetene omkring dør, at det som egentlig betyr noe er å gjøre vår fars vilje, ikke la menneskene omkring deg avgjøre hvor du skal slå deg til.
Gud talte på nytt igjen til Abram, som han het da før han fikk navnet Abraham, det vil si fra «Abram» (min Far er stor) til «Abraham» (en mengde folk)
Dette er Guds plan «en mengde folk» for at dette skulle gå i oppfyllelse kunne ikke Gud gjøre det i Karan, for det var ikke i Guds plan, det skulle skje i Kana’an. Mange mennesker opplever ikke Guds fulle plan i sitt liv fordi de lar omstendighetene råde, men noe må dø for å komme inn i Guds plan.
Så Tarah, Abrams far døde i Karan, da talte Gud igjen til Abram.
Dette forteller meg at Gud gir ikke opp, og angrer ikke på sine nådegaver.
Det er ikke over søster og bror, Herren ønsker bare og få oss videre i sin plan.
Stans ikke i noe som er tilnærmet lik, eller noe som er ganske bra og vi har det jo greit nå, men glem det som er bak, jag mot det som ligger frem foran deg og Gud gjør oss til Abraham (en mengde folk) Dette skjer i løfteslandet, der alle Guds løfter har fått sitt JA og AMEN.
I Kristus er alle løftene og velsignelsene, i Kristus er Abrahamsen velsignelse nå kommet til hedningene, halleluja.
Gå videre søster og bror, og Herren går foran å baner veien.