Kol.3.15
«La Kristi fred råde i hjertene deres! Til den er dere jo kalt i det ene legemet.
OG VÆR TAKKNEMLIGE!»
I en tid hvor vi opplever en stor usikkerhet i samfunnet og ellers i verden, har Gud noe vi kan leve på og i. Ordet Paulus skriver, er ikke lært av noen mennesker, men ved Jesu Kristi åpenbaring. Kol.brevet er også et av Paulus sine fangebrev som han skrev i fangenskap i Rom. Han sitter i fangenskap, likevel skriver han om en fred. Altfor mange som jeg møter på min vei, eller som tar kontakt, opplever usikkerhet, frustrasjoner, redsel og angst.
Hvordan kan vi, i alt dette, formidle fred?
Paulus har svaret. Han selv hadde vært utfor mange ganger i sine ca 35 år i tjeneste for Herren, fare, stenet, forfulgt og mishandlet, likevel, skriver han «la Kristi fred råde i hjertene». Det er nettop det, det er ikke en fred du kan finne i denne verden, det er Kristi egen fred.
Altså, Jesu Kristi egen fred, Hans fred. Han sier selv i sitt Ord, «Han ER fredsfyrsten», amen. Djevelen gjør alt han kan, for at vi skal være usikre og engstelige, men Jesus kom for at vi skal ha fred. Fred som ikke verden kan gi, men min fred gir jeg dere. Den fred som Jesus og hans tjener Paulus skriver om, er en fred du bare kan ta imot. Du og jeg fortjener den ikke, men ved Guds nåde har vi fått den.
Hvordan?
Den største, viktigste freden som skrives om, er fred med Gud. Har du ikke fred med Gud, vil du aldri oppleve den freden som Paulus taler om. Hvordan får man fred med en Gud som er så hellig og streng?
Ta imot Jesus, Han er mellommannen, mellom Gud og menneske. Gud stiftet fred mellom menneske og Han selv ved sin elskede sønn Jesus Kristus. Denne freden, holder i prøvelsene og i all den ufreden som er i samfunnet og verden ellers.
Fred med Gud, betyr at nå er du ikke lenger fremmed for Gud, men du er Hans barn, under Hans beskyttelse. En ting er så viktig at Guds folk begynner å se og forstå, at vi har ikke her vårt blivende sted, vi ber og innvier oss for Gud som om det skulle være her vi skal være for alltid.
Herren har noe mye bedre.
Mange ganger opplever jeg menneskers bønn og innvielse er en selvisk bønn, gi meg, gi meg, gi meg så skal jeg. Han har jo allerede gitt oss alle ting ved sin elskede sønn. Da kommer vi over til det andre som Paulus skriver i dette verset, «vær takknemlige». Takk Gud for alle ting, vis takknemlighet for Herren at det Jesus gjorde på korset holder for tid og evighet. Begynner vi alltid vår bønn med gi meg, gi meg, eller takker vi for frelsen, helsen, forsørgelse han har for oss, og ikke minst, fred med den eneste sanne Gud.
Barna, ihvertfall her vi bor, går til ferdig dekket bor og jeg kan huske at da barna våre hadde spist og skulle gå fra bordet, harket jeg og sa «hva sier du da?» Takk for maten lød det fra barnemunnen og de for avgårde for leke videre. Jeg er helt sikker på at mange mennesker ville oppleve og erfare mye mer med Herren om vi ikke bare har den gi meg, gi meg, men «takk for maten».
Start med takken, og du er langt opp i bakken, er det en som har sagt engang.
Kjære godtfolk, fred fra Gud er i deg, så sant du er født på ny.
Fredsfyrsten bor i deg, Kristus i oss, lek og dans og fryd deg i Herren, og Herren fører deg velberget hjem til himmelen. Herrens nåde være med dere alle.